Åpningstider:

 

Museet er åpent i sesong søndag fra 1200 til 1600

 

Barn     kr.  30,-

Voksne kr.  50,-

Familie kr. 100,-

Tlf. 55 96 11 60

Gateadresse:

 Thormølensgate 23

 Möhlenpris

 Bergen

 

Postadresse:

 Bergens Tekniske Museum

 Postboks 831

 Sentrum

 5807 Bergen

Epost: jogr@online.no

 

 Våre internettsider er under utvikling. Følg med for oppdateringer

 

  • 1963 til 1989

    1963 til 1989 Bergen behøver et teknisk museum

     

    Bergens Tekniske Museum - en orientering. Dette er et utdrag av første dokument i aktivitetsprotokollen som ble ført av Ralph Wilson. (Innhold er gjengitt i kapittel 1989 til 1996.)

     

     

  • 1989 til 1996

    1989 til 1996 - BTM første periode

    Museets logo og skrifttyper i korrekte farger. Sentrifugalregulatoren er en oppfinnelse som utnytter sentrifugalkreftene til å regulere hastigheten på en maskin. Den ble innført av av James Watt i 1788 for å regulere dampmaskiner til å gå med fast turtall. Regulatoren har vekter (kuler) montert på armer som bestemmer hvor fort en aksel roterer.

  • Artikkel hentet fra Nygårdsnytt nr. 4 1987

    I vår noe enkle og uregelmessige serie om gatenavn og personer i tilknytning til Møhlenpris og Nygård, skal vi denne gang stoppe i Thormøhlensgate og se litt på den gamle trikkehall ved Møhlenpris skole. Det er vel knapt noen i Nygaards Bataljon i dag som vet at den eksisterer, langt mindre har de opplevd å se trikken kjøre gjennom gatene på Møhlenpris. Det er snart en menneskealder siden den siste trikk forlot stedet, så ingen av dagens buekorpsgutter har vært med på at trikken kom litt i veien for korpset, eller kanskje det var omvendt. Men la oss begynne med begynnelsen. Og det var i 1895. Da fikk en privat sammenslutning med bl.a. tollskriver John Lund i spissen (han med de berømte 17. mai talene og konstant formann i 17. maikomiteen) konsesjon på elektrisk sporveisdrift i Bergen. Et tysk firma overtok utførelsen av arbeid og drift, skinner ble lagt i gatene på de linjer som skulle kjøres, og 24. juni 1897 ble de ferdige strekninger prøvekjørt. Det var Florida-Sandviken og Kalfaret-Sukkerhusbryggen (Nøstet). Maksimal hastighet 12 km pr. time. Som driftsbestyrer (direktør) ble ansatt den 22 år gamle bergenser Andreas Falkenberg, nyutdannet ingeniør fra Liége i Belgia. Han ble i stillingen til 1914 da han overtok som direktør for Oslo Sporveier og Bærumsbanen hvor han ble til 1940. I hovedstaden ble han en kjent person, bl.a. var han formann i Polyteknisk forening i mange år, formann også i Kongelig Norsk Automobilklubb 1933-40. Sporveisdriften i Bergen var selvsagt en stor forandring i trafikkbildet i byen, det var som et friskt pust fra det store utland og ga utvilsomt byen et visst preg av storby. Byen hadde den gang 65.000 innbyggere, vesentlig bosatt i det vi i dag vil kalle sentrum. Hverken Årstad eller Laksevåg hørte den gang til Bergen. Årstad ble innlemmet i Bergen i 1915, Laksevåg først i 1972. Forøvrig ble sporvognene i Bergen kalt «trikken», utledet av det engelske ordet electric. Og trikk ble det hetende i alle år til de forsvant i 1965. Vognhall og verksted ble bygget i Lyder Sagens gate på Nygård og her hadde Sporveien sitt hovedkvarter til 1913 da man flyttet til den nye vognhall på Møhlenpris. De første 13 årene hadde man sin egen kraftstasjon. Et dampdrevet, kullfyrt elektrisitetsverk ved den nylagte Vestre Strømkai leverte elektrisiteten. Her fikk man nemlig sine kull-leveranser pr. båt. (Det kan synes noe merkelig i dag, men slik var det den gang). 11910 fant man det mere hensiktsmessig å få elektrisiteten fra Bergen Lysverker, og huset med kraftstasjonen ble solgt. Huset ligger der fremdeles, rett over Buss-stasjonen. Fra sin beskjedne start i 1897 vokste sporveisdriften, antall vogner økte betraktelig (innkjøp fra Tyskland) og nye linjer ble opprettet. Derfor ble plassen i Lyder Sagens gate for liten, og ny vognhall, Trikkehallen, ble bygget på Møhlenpris, i Thormøhlens gate like nord for Møhlenpris skole som da var helt ny (ferdig 1912). Om det var tilfeldig at hallen ble bygget her fordi her var en ledig tomt, og fordi den ble liggende sentralt, vet vi ikke. Men det virker i dag noe merkelig at det ble tillatt bygget slik midt i et boligstrøk med inn- og utkjøring av trikkene rett foran skoleporten hvor hundrevis av barn løp inn og ut. Men slik var det den gang før bilenes tidsalder. Nå var trikkenes maksimalfart meget liten, selv om 12 km pr. time var overskredet i 1913. Den landskjente bergensarkitekt Schak Bull tegnet bygningen, og den er nokså typisk for tiden, og ikke minst er den fint innpasset i den øvrige bebyggelse og ligger svært anonymt til. (Schak Bull fortjener forresten et avsnitt for seg selv, så han skal vi komme tilbake til senere i artikkelen). Bygningen med sine  buete vinduer og variasjon mellom pusset og upusset teglstein er typisk for sin periode, og er en utløper av historismen. Senere ble det bygget trikkehall i Sandviken (tvers over den gamle reperbane som fortsatt ligger der) og i Solheimsviken. I 52 år var så trikkehallen på Møhlenpris i bruk til sitt opprinnelige formål: A huse trikkene om natten og som verkstedsbygning. Hver morgen drog trikkene i flokk og følge til sine respektive linjer, om kvelden vendte de hjem igjen for natten. Beboerne på Møhlenpris må ha vært tålmodige, eller hatt gode sovehjerter, for bråk fra trikkene må det ha vært. Nå var det visst slik at svært mange av sporveiens ansatte bodde i de nærmestliggende hus, så

    protester har det neppe vært. Forresten var visst ikke slikt oppfunnet den tiden.

    I 1965, nyttårsaften til og med, drog den siste trikk gjennom gatene i Bergen. Bare uker etterpå var den siste vogn forsvunnet fra trikkehallen på Møhlenpris. Skipsopphugger Einar Cook i Nyhavn tok hånd om så å si alt og fraktet vognene fra Nøstet til kaien sin. i Nyhavn. Ikke et menneske løftet en finger, eller rettere sagt oppløftet sin røst og protesterte mot at Sporveien lot alt gå «på dongen». Ikke en vogn ble tatt vare på med tanke på plassering i et fremtidig teknisk museum. Og det er her kapitel 2 (og kanskje det siste) om trikkehallen på Møhlenpris begynner. Siden 1965 har hallen vært brukt til forskjellige formål, forøyeblikket holder Bergen K ummunes Anleggsseksjon til her. Men i 1988 skal disse forlate den gamle trikkehall Og det er nå vi kommer til saken: Hva skal den gamle trikkehall brukes til? De som i første omgang har kastet sine øyne på hallen er Bergen Tekniske Museum. Ja, det eksisterer faktisk en slik forening i byen, stiftet i 1974 og fortsatt husløs.

    De er' en samlende forening (paraplyorganisasjon) for mange mindre private og halvprivate klubber:

     

    Veteranskipslaget Fjordabåten (Stord I).

    Bergen Veteranvognklubb.

    Norsk Jernbaneklubb, avd. Bergen.

    Bergen Militærhistorisk Kjøretøyforening.

    Flyhistorisk Forening.

    Classic Motorbike Owners Club.

    Fløybanen.

    Brannteknisk Museum (Arna).

     

    Dessuten har Bergens Sporvei en trikk (vogn nr. 10 fra 1897) som står i Arna hos Brannteknisk Museum, den eneste vogn som er tatt vare på i Bergen, det kommer vel av at den ble utrangert i 1930. Dessuten har de andre buss-selskapene i Bergensområdet en god del eldre materiell stående, Norsk Jernbaneklubb holder på å restaurere Garnes stasjon med bl.a. en dreieskive. — Det vil føre for langt å nevne alt som de forskjellige foreninger har, det meste er spredt rundt i distriktet og trenger snart å komme i et skikkelig hus hvis det ikke skal gå tapt for våre etterkommere. En del av sakene, bl.a. en gammel dampveivals, er nemlig på vei ut av distriktet til andre museer hvis ikke Bergen Tekniske Museum får dem under eget tak. Den gamle trikkehallen er en enestående sjanse som teknisk museum, en sjanse Bergen ikke må la gå fra seg, sier ledelsen i Bergen Tekniske Museum. Så vidt man vet foreligger det ikke reguleringsvedtak for strøket og Bergen Tekniske Museum håper at et fremtidig museum kan se dagens lys i Trikkehallen. Stedet ligger sentralt til og ganske nær de øvrige museer på Nygårdshøyden. Her kan det bli et riktig trivelig og fint publikumsvennlig miljø. Og Bergen må ha et slikt museum. I Sverige har man 36 tekniske museer, og i Gøteborg er der nettopp åpnet et nytt, i en gammel trikkehall. Bergen Tekniske Museum har for lenge siden henvendt seg til kommunen og fremlagt sine planer for fremtidig bruk av Trikkehallen som teknisk museum. Men noe svar har man ikke mottatt. Det var Annonse-Avisen som i år tok opp saken i en større artikkel. De henvendte seg også til de rette instanser i kommunen. Men her var tonen brysk og bestemt. Byens politikere «tolker» et tidligere vedtak som om. Trikkehallen omgående skal rives. Man trenger plassen til nye boliger for dem som blir husløse når Puddefjordsbroen om ikke lenge skal utvides og en del bebyggelse må fjernes. Kommunalråden som saken sorterer under var meget bestemt og hevdet at også ordfører og andre var av samme mening. Kommunalråden henviste til en hall på Jernbaneverkstedet på Kronstad, den kunne et eventuelt teknisk museum få overta. Men denne hallen kan neppe brukes, den ligger midt opp i stor verkstedsaktivitet. Det er et stort spørsmål om publikum i det hele tatt får slippe inn på området. Distriktsantikvar Per Jahn Lavik ble også kontaktet og var på befaring til Trikkehallen. Han sier til Annonse-Avisen: «Uten å ha avgjørende myndighet vil jeg si at det er en urimelighet å rive denne bygningen, ikke minst med tanke på den virksomhet Bergen Tekniske Museum skisserer. Oppførelsen av boligblokker vil ødelegge hele miljøet. Vi har skremmende eksempler på det. Det er nok boliger i området». Vi kunne ha skrevet atskillig mere om denne saken, men får slutte her. Vårt lille håp er at byens politikere og de entusiastiske museumsfolkene må komme til enighet og at et Bergen Tekniske Museum blir en realitet om ikke lenge. Hvis ikke Trikkehallen blir tatt i bruk som museum, men revet og erstattet med en boligblokk, da kommer det neppe noensinne å bli bygget noe teknisk museum i Bergen. Og alle de gamle, verdifulle tingene som de forskjellige foreninger har blir kanskje spredd for alle vinder. Om en liten menneskealder vil interesserte mennesker i byen forbanne byens politikere som lot denne fine trikkehallen «gå fløyten». Alle de gamle og fine gjenstander som skulle vært i dette museum er tapt for alltid. — Situasjonen i dag minner litt om 1950-årene da alle lokalselskapene solgte unna for spottpris sine gamle «fjordabåter». Ikke et menneske sa et ord. Først da alt var vekk, hugget opp i inn- eller utland, begynte nostalgibølgene å rulle. Alle gråt og bar seg og satt mimrende og så på bilder av de gamle båter som var en viktig del av vår kystkultur. Vi får håpe det ikke går slik med alt det gamle som hører hjemme på et teknisk museum.

     

    TRIKKEHALLEN

    Dette var i korte trekk litt om Trikkehallen på Møhlenpris, med en del sidesprang underveis. Det får heller leserne unnskylde. Bare et par linjer til slutt om eierforholdene opp gjennom tidene. I begynnelsen var Bergens Elektriske Sporvei et aksjeselskap, vesentlig tysk kapital. Under første verdenskrig, i 1916, sank tyske mark ganske mye i kurs, og skipsreder Haakon Wallem kjøpte det meste av Sporveiens aksjer. Han beholdt dem ett år, i 1917 solgte han alt til. Bergen Kommune som siden har vært eier. Navnet ble da forenklet til Bergen Sporvei. Så lovet vi et lite avsnitt om Trikkehallens arkitekt Schak Bull. Han var født i Bergen i 1858, brorsønn av Ole Bull. Schak August Steenberg Bull fikk sin arkitektutdannelse i Sveits i slutten av 1870-årene, og vendte deretter tilbake til sin fødeby hvor han ganske fort ble en av byens mest markante arkitekter. Allerede i 1880 tegnet) han Sandvikskirken som stod ferdig i 1881. Av kjente bygg han senere oppførte skal vi nevne: Håndverkerforeningens Alderdomshjem (1885), Epidemilasarettet i Sandviken(1889), Sjøfarenedes Aldershjem på Nordnes (Egentlig het det SØMANDSHUSET (1896), Sudmannske barnehjem (1903-04), Den Nationale Scene (1909), Trikkehallen på Møhlenpris (1913). Som et kuriosum kan vi nevne at da Sandvikskirken i 1956 feiret 75-års jubileum, var arkitekten med. Han døde senere samme år, 98 år gammel. Schak Bull hadde også en eldre bror, Edvard Hagerup Bull, jurist, høyesterettsdommer 1893-1918, statsråd flere ganger (Høyre), medlem av Chr. Michelsens regjering i 1905.

     

     

Historien om Trikkehallen på Möhlenpris

 

 Den snart 100-årige historien presenteres i fire avsnitt:

 

  1. Dette særegne bygget som er oppført i 1912 ble benyttet av AS Bergens   Elektrikske Sporvei som verksted og oppstillingsplass frem til 1965.
  2. Bygningen huser kommunens Anleggseksjon i perioden 1965 til 1989.
  3. 1963 til 1989: De første tanker om at Bergen behøver et teknisk museum til registrering og lagring av de første gjenstander.
  4. Etablering av Bergens Tekniske Museum i 1989 og de første årene.

 

 

Utfyllende tekst og bilder er lagt til hvert enkelt avsnitt

DETTE ER DEN OFFISIELLE HJEMMESIDEN TIL BTM SOM REDIGERES AV MUSEETS STYRE