Fra Engen til Møhlenpris – en reise med museumssporveien

Skrevet av Jørn Ruud, 2025.

Museumssporveien drives av foreningen Bergens Elektriske Sporvei. Trikken går fra statuen av dramatikeren Henrik Ibsen foran Den Nationale Scene og over Nygårdshøyden med Universitetsområdet og en rekke kulturinstitusjoner og severdigheter og frem til den gamle vognhallen til Bergen Sporvei på Møhlenpris. Hallen rommer i dag Bergens Tekniske museum.

Museumstrikken følger traseén til en av Bergens fire gamle trikkelinjer, linje 3, som ble åpnet i 1911. Den gikk fra Møhlenpris til Dreggsallmenningen via Engen og Bryggen. Linje 3 var spesiell. Med sin bratte og kurvede linjeføring var den det nærmeste vi i Norge kom den spektakulære og berømte sporveien i Lisboa. I områdene Møhlenpristrikken kjørte gjennom ligger severdigheter i toppklasse på rekke og rad. Mye av bebyggelsen langs linjen får arkitektur- og kunstinteresserte til å falle i staver. Et sentralt spørsmål blir da: Hvorfor fikk området elektrisk sporvei, og hvorfor ble Møhlenpristrikken og senere resten av sporveien i Bergen nedlagt? For å gi et svar på dette er det nødvendig å gi et kort riss av Bergens byutvikling.

Bergens topografi og byutvikling på 1800-tallet

Det sentrale Bergen inneklemt mellom syv fjell. I vest er det Løvstakken, Damsgårdsfjellet og Lyderhorn som ifølge tradisjonen omkranser Bergen. Til langt ut på 1800-tallet var det faktisk den da sparsomt bebygde Nygårdshøyden som avgrenset byen vestover. Først da begynte den bymessige bebyggelse i Bergen å erobre dette høydedraget. Bergen var på begynnelsen av 1800-tallet inne i en stagnasjonsperiode. Omkring midten av hundreåret våknet byen igjen til liv og begynte å ekspandere utover sine gamle grenser. Bergen hadde i 1801 ca. 18000 innbyggere. Hundre år senere bodde det ca. 78000 personer i Bergen, en formidabel befolkningsvekst. I 1865 sto Bergens Museums nye monumentalbygg ferdig på toppen av Christiesgate og byen tok til å krype oppover Nygårdshøyden.

Den nye bebyggelsen var sosialt lagdelt. På nedre Nygård ble det oppført kasernelignende «gråbeinsgårder» med små leiligheter for arbeidere og andre lavinntektsgrupper. Lengre opp i Rosenbergsgaten kom leiligheter med høyere standard for mer bemidlede samfunnslag. Fra Allégaten og opp til toppen av høyden slo de aller rikeste seg ned i store villaer og i kvartaler med praktleiligheter.

Bergen er, og var ikke delt sosialt i en øst- og vestkant slik som Oslo og mange andre byer. Blant annet topografien førte til at de ulike samfunnsklasser ble boende tettere på hverandre. Et av unntakene var de øvre delene av Nygårdshøyden som var dominert av det formuende høyborgerskapet.

På vestsiden av Nygårdshøyden vokste det før og rundt forrige århundreskiftet frem en helt ny bydel, Møhlenpris. Den ble mer enn en forstad, nærmest en by i byen. Kanskje skal vi driste oss til å kalle bydelen Bergens første drabantby? I denne perioden ble Bergen også en industriby. Mye av den nye industrien, blant annet store skipsverft ble anlagt i Bergens ytterkanter som Møhlenpris og i de daværende nabokommunene Årstad og Laksevåg som frem til 1915 lå i Askøy kommune.

Når byen strakte seg utover vokste behovet for effektiv persontransport. Dette ble mulig på grunn av den tekniske utviklingen. Det kom dampferger på Lungegårdsvannene og dampbåter til Sandviken. Til Laksevåg ble de første dampfergene satt i drift på 1880-tallet og da Vossebanen åpnet i 1883 fikk Solheimsviken egen jernbanestasjon slik at denne viktige industriforstaden fikk en moderne forbindelse til Sentrum. Vossebanen hadde helt til 1913 innkjøring til Bergen på en bro over Nygårdstrømmen, og sentrumsstasjon der Kode 2 – Kunstmuseene i Bergen ligger i dag.

Byens «stormarked» for dagligvarer den gangen var Torget og Kjøttbasaren. Også spesialbutikkene lå for det meste i Sentrum. Det var både tungt og tidkrevende for en husmor å slepe forbruksvarene ut til de nye bydelene. Det var bare de aller rikeste som hadde stall og egen hest, for ikke å snakke om de nymotens automobilene som kom til Bergen etter forrige århundreskifte. Løsningen ble en annen teknisk nyvinning, den elektriske sporvogn, eller trikken som den snart ble kalt.

Ordet «trikk» har en litt pussig bakgrunn. Det oppsto på folkemunne og er en norsk forkortelse av det engelske ordet electric. Denne forkortelsen er ikke bundet til et elektrisk kjøretøy på skinner – For eksempel ble fergene på Vågen – som var drevet elektrisk fra starten i 1894 – kalt «Trikkefærgene» av byens befolkning.

Andre byen i Norden med elektrisk sporvei

I 1897 åpnet det nye Bergens Elektriske Sporvei sine første trikkelinjer. Bergen var faktisk den andre byen i Norden som fikk elektrisk sporvei. Kristiania var først i 1894, København i 1899 og Trondhjem og Stockholm i 1901. Dette, for sin tid svært moderne transportmiddel gjorde også daglige arbeidsreiser mulig. I en tid med arbeidsdager på både 10 og 12 timer eller mer, foretrakk folk å bo så nær arbeidsplassen som mulig. Rask og bekvem transport til og fra jobben med trikken gjorde at arbeidstakerne kunne bosette seg noe lengre fra arbeidsplassen enn tidligere. En lett tilgjengelig og pålitelig sporvei med overkommelige takster ble med andre ord en viktig faktor i byutviklingen, noe vi i dag gjenopplever etter at Bybanen kom i drift.

Møhlenpristrikken

Som ovenfor nevnt, i 1911 fikk Nygårdshøyden og Møhlenpris sin egen sporveislinje, linje 3. I likhet med alle trikkelinjene i Bergen den gangen var det meste av linjen enkeltsporet. Den gikk fra Møhlenpris skole og over høyden og Engen, og ned til Torget. Noen år senere ble den forlenget foran Bryggen og fikk endeholdeplass ved Dreggsallmenningen. Slik bandt den sammen Møhlenpris og Nygårdshøyden med byens forretningssentrum og alle lokalbåtene i Vågsbunnen som den gangen var helt sentrale i Bergens forbindelser med omlandet. Torget og kaiene langs Vågen var datidens kommunikasjonsknutepunkt i Bergen.

På Møhlenpris ble linjen fra 1916 matet av fergen «Uren» som satte de nye og industri- og boligområdene vest for Damsgårdssundet i forbindelse med den nye trikkelinjen. Uren var frem til 1950 en liten dampferge som krevde en tremanns besetning på den korte strekningen over Damsgårdssundet. Åpningen av Puddefjordsbroen i 1956 førte til at den noe nyere motorfergen «Uren I» måtte gi opp året etter.

Bergens Elektriske Sporvei har rekonstruert linje 3 frem til Engen og har vi holdt fast ved enkeltsporet, også fordi det bidrar til å gjøre tidsreisen mer autentisk. Gatebildet og gatemiljøet trikken kjører gjennom er nesten uforandret fra slik det var ved linjens nedleggelse i 1950.

Med museums og kulturtrikken over Nygårdshøyden.

Musemstrikken er også en kulturtrikk. Turen begynner på Engen ved statuen av vår store dramatiker Henrik Ibsen foran teaterbygningen til Den Nationale Scene, Thalias tempel i Bergen. Engen var tidligere byens festplass, stedet der bergenserne feiret 17. mai og der Borgervæbningen, datidens heimevern og reservepoliti, paraderte. Den store åpne plassen forsvant da teaterbygningen sto ferdig i 1909.

At turen starter her skyldes at det var så langt Bergens Elektriske Sporvei (BES) fikk tillatelse til å bygge landets eneste museumssporvei med egen konsesjon. Opprinnelig fortsatte linjen ned til Torgalmenningen gjennom det området som ble utslettet av den store bybrannen i 1916, og derfra videre ned Torget og utover Bryggen. Etter brannen ble linjen omlagt slik at den ved utkjøringen fra Magnus Barfotsgate gikk nordover og rundt teaterbygningen og deretter ned den nyanlagte Christian Michelsens gate. Den nye reguleringsplanen etter brannen i 1916 skapte et nytt og moderne bysentrum skapt for dobbeltsporede sporveier og fotgjengere

Den Nationale Scene er det beste eksempel i Norge på et monumentalbygg i Jugendstil. Arkitekt var Einar Oscar Schou. Teateret ble skadet i et flyangrep mot Bergen havn i 1940, men ble senere reparert, utbygd og restaurert, senest i 2001da teatersalen ble tilbakeført til sin opprinnelige utførelse. Bygget ble fredet i 1993.

Også et av Bergens uhyggeligste minner, Gestapomuseet, ligger her i Veiten. Utenfor står en minnesten over de ofrene som led i det som den gang var et skrekkens hus.

Kinogjengernes paradis

Rett etter avgang fra teateret fortsetter museumssporveiens kulturell ferd når trikken ruller inn i Magnus Barfotsgate. Her finner vi lokalene til Bergen Kino. På venstre hånd ligger Magnus Barfot kino, et nybygd og moderne lokale med seks saler der det kan vises film samtidig. Like bortenfor i Neumansgate finner vi Konsertpaleet med 12 kinosaler. Deler av dette siste kinopalasset ligger på samme grunn som Bergens gamle teaterbygning, Komediehuset på Engen, bygget i år 1800. Fra 1851 til 1857 var Henrik Ibsen knyttet til dette teateret og bodde i en leilighet i bygningen. Den store trebygningen og deler av bydelen Nøstet ble ødelagt den 29. oktober 1944 i et alliert bombeangrep som egentlig var rettet mot den tyske ubåtbasen på Laksevåg. Tiden ved teateret i Bergen ble begynnelsen på Ibsens karriere som en av verdens fremste dramatikere.

Bergen Kino arrangerer hver høst Bergen International Film Festival (BIFF). Målt i antall titler er dette Norges største filmfestival. Den ble arrangert første gang i år 2000 da Bergen var europeisk kulturhovedstad. Besøkstallene på BIFF har nå kommet opp i mer enn 50000 betalende kinogjengere.

Nygårdshøyden – fra murleiegårder til høyborgerskapets residenser

Gatene i dette området har navn etter norske middelalderkonger. I Magnus Barfots gate ble de første murleiegårdene i Bergen reist på 1880-tallet. Husene er gjennomgående på fire etasjer og inspirert av kontinentale forbilder. Bergen og Kristiania er noen av de få byene i Skandinavia som bygde ut hele ensartede kvartaler med denne typen bebyggelse. Husene var beregnet på folk med en mer folkelig sosial status enn de høyere oppe langs trikkelinjen.

Middelalderkongen Magnus Barfot var far til Øystein og Sigurd. Tilnavnet fikk han muligens fordi han kledde seg i kilt. Det hevdes gjerne litt unøyaktig at vikingtiden tok slutt da Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i England 1066. Kong Magnus Barfot var fortsatt en viking- og krigerkonge som gjennomførte flere felttog på de britiske øyer der han prøvde å knytte Isle of Man og Suderøyene tettere til Norge. I 1103 ble Magnus drept i Irland.

Øverst i Magnus Barfots gate tar trikken en spektakulær sving inn i Øisteinsgate. Strekningen er her er svært stigningsrik. Gaten er oppkalt etter Øistein Magnusson som var halvbror til, og samkonge med Olav Magnusson og Sigurd Jorsalfar. Olav døde tidlig. Sigurd er mest kjent for sitt korstog til det hellige land. Han har også fått sin Bergensgate i samme område, Sigurdsgate. Korstogene var de europeiske middelalderfyrstenes internasjonale operasjoner i Midt-Østen for å verne kristendommens hellige steder mot muslimene. Mens Sigurd var i felt i utlandet, satt den mer fredelig anlagte Øystein hjemme og bygde landet, fjellstuer for de veifarende på Dovre, havner langs kysten, og flere kirkebygg. Munkeliv kloster i Bergen ble grunnlagt av ham.

På oversiden av Øisteins gate ligger det høyreiste og dominerende Øisteinskvartalet, eller det Nævdalske kompleks med sin 100 meter lange fasade fra 1890 årene. Byggmester J.H. Nævdal ga arkitekt Schak Bull i oppdrag å tegne denne bygningsmassen med leiligheter for mer bemidlede beboere, men komplekset ble ikke fullført etter de opprinnelige planene. De praktfulle opprinnelige utsmykningene av taket er dessverre fjernet under senere vedlikeholdsarbeider.

Området ved Johanneskirken

På toppen av Øisteinsgate krysser trikken plassen mellom Johanneskirken og Vestre Torvgate. På den ene siden av plassen streber Johanneskirken bokstavelig talt mot skyene. Kirken i nygotikk er Bergens høyeste bygning. Kristiania-arkitekten Herman Backer (1856-1932) vant i 1888 en konkurranse om oppføring av kirken. Backer var i likhet med mange norske arkitekter den gangen utdannet i Tyskland. Johanneskirken med sin høye beliggenhet er et yndet mål for turister som feilaktig ofte tror dette er byens domkirke. Uansett har de ikke gått forgjeves. Kirken har et vakkert interiør og i tårnet er det installert et klokkespill. Kirken har et kvalitetsorgel og brukes mye til kirkekonserter. Vestre Torvgate munner her opp i Bergens parallell til Den spanske trappe i Roma og Primorskijtrappen i Odessa som ble verdenskjent fra den sovjetiske regissøren Sergej Eisenstein berømte film om panserkrysseren «Potemkin». På den ene siden av trappen ligger øverst en stor murvilla fra den høyborgerlige tiden og på nordsiden et kvartal med store og representative leiligheter fra samme periode. Øverst i trappen har de besøkende et storslått panorama over Bergen Sentrum.

Nygårdshøyden – Bergens victorianske bydel

Når trikken passerer bakketoppen er vi over i en del av Bergen som er full av severdigheter og attraksjoner som merkelig nok ofte har vært lite påaktet i omtalen av byen. Dette er akademias høyborg, kjerneområdet til Universitetet i Bergen som har etablert seg her ved bruksendring av et stort antall tidligere boliger og en del nybygg. Dette er et område med mange bevarte bygninger fra slutten av 1800-tallet da Bergens høyborgerskap bygde sine store praktboliger på Nygårdshøyden. Nygårdshøyden kan sammenlignes med Kristianias ypperste vestkant og har i tillegg en rekke offentlige monumentalbygg.

Ved Johanneskirken ligger Sydneshaugen som i sin tid tilhørte lyststedet Fastings Minde. Den gamle trebygningen som kneiser fortsatt øverst på en knaus med utsikt over både byen og Byfjorden. Å skaffe seg lyststeder var et statussymbol blant rike bergensborgere mellom 1750 og 1850. De var gjerne omgitt av idylliske hager, ofte med et tilhørende gårdsbruk. Her kunne eierne om sommeren dyrke selskapelighet og nyte landlivets gleder. Datidens mangel på kommunikasjoner gjorde at lyststedene ofte ble anlagt nær byen. Stedet var eid av litteraten og musikeren Claus Fasting (1746-1791).

Sydneshaugen var før Museet ble reist, et friluftsområde for byen og stedet for St. Hansfeiringer, skøyteløp på Rakkerdammen og andre aktiviteter. På Johanneskirkens grunn lå en ridebane. Datidens «heimevern», Borgervæbningen, hadde øvelser her. På grunnen til Fastings Minde finner man i dag Universitetsbibliotekets hovedbygning som ble innviet av kong Olav i 1961. Utførende arkitekter var Kåre Kvilhaug og Jo Svare og bygget var gjort mulig ved en gave fra J.L. Mowinckels rederi som et minne om skipsrederen og statsministeren ved samme navn. Universitetsbiblioteket (UB) er et av landets største fag- og forskningsbiblioteker.

Sjøfartsmuseet og Sydneshaugen skole

Bak Universitetsbiblioteket og vegg i vegg med historisk museum ligger Bergens Sjøfartsmuseums bygning som sto ferdig i 1962. Noen finner det kanskje merkelig at et maritimt museum ligger på en høyde i god avstand fra hav og havn. Men når man kommer inn og ser utstillingene med skipsmodeller, gallionsfigurer, skutemalerier og andre maritime minner fra tidligere tider, glemmer man beliggenheten. Også denne prisbelønte bygningen som arkitekt Per Grieg tegnet, er en frukt av private donasjoner, fra rederiet Westfal-Larsen & Co.

Like ved Johanneskirken ligger Sydneshaugen skole som i dag disponeres av Universitetets humanistiske fakultet. Den tidligere middelskole og gymnas som ble tegnet av byarkitekt Kaspar Hassel (1877–1962), sto ferdig i 1921. Det innelukkede anlegget er typisk for sin tids skolebygninger. Men bygningen er både stilfull og praktisk innredet. I annen etasje er det et minnested over lærere og elever ved skolen som mistet livet under andre verdenskrig.

I løpet av få år reiste Bergen kommune i tillegg til denne skolen også de for sin tid meget moderne og påkostede Nygård og Nykrohnborg skoler. At man den gangen tok seg råd til dette løftet vitner om en beundringsverdig politisk prioritering.

Fra Johanneskirken fortsetter veterantrikken gjennom Langes gate og krysser Olav Kyrresgate som i likhet med de andre gatene opp mot Nygårdshøyden kan minne om de bratte gateløpene i San Franscisco. Langes gate har navn etter historikeren Christian Lange som overtok som riksarkivar etter Henrik Wergeland. Takket være ham ble mye gammelt norsk arkivmateriale tilbakeført til Norge fra Danmark.

Universitetets storstue – det gamle museum

Sporvognen krysser Muséplassen foran den staselige og monumentale gamle hovedbygningen til Bergen Museum. Bergen Museum som ble grunnlagt i 1825 er forløperen til dagens Universitet som ble opprettet ved et stortingsvedtak i 1946.
Musébygningen fra 1865 i nyromantisk stil er tegnet av den danske arkitekten Johan Henrik Nebelong som også er skaperen av det kongelige lystslottet Oscarshall på Bygdøy i Oslo. De to sidefløyene sto ferdig først på slutten av 1890-tallet. Over inngangsportalen er det et Minervahode i sandstein. Under alle vinduene er det løvehoder som ble formgitt av elever og lærere ved Bergen tegneskole.

Muséplassen er origo i universitetets akademiske verden. Museet kneiser på toppen av Christiesgate og har en dominerende plassering i forhold til byen som kan sammenlignes med det kongelige slott i Oslo. Mens det foran slottet er reist en rytterstatue av unionskongen Karl Johan, så er det foran muséet statuen av museets grunnlegger, den sterkt kulturhistoriske og arkeologisk interesserte Wilhelm Friman Koren Christie (1778 – 1849) som skuer ut over sin by.

Christie grunnla Bergen Museum i 1825. Han var født i Kristiansund og kom som 11 åring til Bergen. Som en del andre embetsmenn kom han fra en familie med utenlandske røtter. Slekten har sin opprinnelse i Skottland. Etter latinskolen studerte han i København og ble jurist. Han var sekretær for den grunnlovgivende riksforsamlingen på Eidsvold i 1814. Høsten samme år ble han valgt fra Bergen til det overordentlige (ekstraordinære) Stortinget som etter inngåelsen av Mossekonvensjonen skulle ordne unionsforholdene med Sverige. Christie ble valgt til president for dette Stortinget og var sentral i de unionsforhandlingene som medførte at Eidsvoldsgrunnloven ikke ble endret mer enn strengt nødvendig, før Stortinget til slutt valgte Carl XIII av Sverige til norsk konge. Paradoksalt nok var Christie valgt fra Bergen med bundet mandat til å stemme nei til union med Sverige og dermed det unionsforberedende arbeid han ledet. Senere i livet ble Christie først stiftsamtmann (fylkesmann) og deretter tollinspektør i Bergen.

Bergen Museum ble ved Stortingsvedtak i 1946 til Universitetet i Bergen, Norges andre universitet og det er det eneste av universitetene i Norge som fortsatt har sin campus sentralt i bybebyggelsen.

Muséplassen fortsetter ned mot byen i Christies gate. Øverst ved plassen er gaten elegant flankert av de storslåtte villaene til forretningsmannen Christian Sundt (1816-1901) og Kristofer Lehmkuhl (1855-1949). Den gigantiske villaen til kjøpmann Sundt i nyrenessanse ble reist i 1881 med Edvard Madsen som arkitekt. Sundt var i sin tid Bergens rikeste person. Han var en «selfmade man» som med stor dyktighet arbeidet seg opp fra enkle kår. Nå huser bygget Universitetets rektor og øverste ledelse. I perioden 1936 til 1963 holdt Norges handelshøyskole (NHH) til her. Bak Sundt-villaen lå skolegården til Ulrike Pihls pikeskole. En av de tidlige studentene ved NHH var forfatteren Agnar Mykle. Hans bok «Sangen om den røde rubin» fra 1956 med sine åpenhjertige erotiske skildringer var femtitallets sensasjon og store skandale i Norge. Etter en opprivende rettsak ble til slutt Mykle og Gyldendal forlag frikjent av Høyesterett i 1957. I romanen skriver Mykle om økonomistudent Ask Burlefot som betrakter alle de unge pikene i skolegården på den nærliggende U. Pihls pikeskole. Mykles egen studietid ved NHH var inspirasjon og bakteppe for boken. Mange i Bergen var krenket av Mykle fordi de mente at de kunne gjenkjenne seg selv i bokens persongalleri.

På den andre siden av gaten ligger Kristofer Lehmkuhls villa som også ble bygget i 1881 med Johan Faye som arkitekt. Lehmkuhl var fra 1912 til 1937 direktør i Det Bergenske Dampskibsselskab, selveste juvelen i kronen av de bergenske rederier. Ikke unaturlig at villaen som er i nyrenessanse prydes av en karakteristisk statue av havguden Neptun med forken i hånden. Bygningens eksteriør minner om et Louvre i miniatyr. I dag disponeres både Lehmkuhlvillaen og de andre bygningene på denne siden av Christiesgate av Universitetets samfunnsfaglige fakultet.

Kristofer Lehmkuhl var også kjøpmann og politiker. Fra 1905 til 1907 var han arbeidsminister i Christian Michelsens regjering. Lehmkuhl var en drivkraft for å få opprettet Norges handelshøyskole Bergen. Han var også initiativtaker til anskaffelse av nytt skoleskip til Bergen. Barken «Statsraad Lehmkuhl» er oppkalt etter ham.

Manufakturkjøpmannen Sundt hadde også store kulturelle og vitenskapelige interesser. Da Bergens Museum ble opprettet i 1825 sto det i statuttene at museet også skulle drive forskning. Sundts fond til Bergens Museums fremme gjorde det mulig i 1911 å heve lønningene til professornivå for instituttbestyrerne.

En av Bergens Museums forskere var Fridtjof Nansen som på 1880 tallet bodde i Bergen. Her utførte han det forskningsarbeidet som senere førte frem til hans doktoravhandling i nevroanatomi.

Både Sundt og Lehmkuhl er gode eksempler på at mange av byens rikeste var samfunnsengasjerte mesener som rundhåndet ga penger til samfunnsnyttige formål.

Den store Museumsbygningen fra 1865 er nå rehabilitert og rommer i dag Universitets aula og universitetsmuseets naturhistoriske samlinger innen zoologi, botanikk og geologi. Salen med den store samlingen av hvalskjelletter er unik i verden. Deler av utstillingene er også et museenes museum fordi mange gjenstander fortsatt står i de opprinnelige montrene fra annen halvdel av 18.tallet. Mange bergensere har i barndommen opplevd museets samlinger av utstoppede eksotisk dyr som et pust fra den store verden. Museet har vært et yndet mål for barnefamilier på regnværssøndager.

Muséhagen

Rundt den gamle museumsbygningen ble i 1896 til 1897 den 14. mål store Muséhagen anlagt. Den har ca. 3000 forskjellige vekster. Den var Universitetets forskningshage frem til 1996 da denne funksjonen ble lagt til en ny og større botanisk hage nær arboretet på Milde. På 1930-tallet fikk Muséhagen sin nåværende utforming med hellelagte gangstier og dammer. Vannbassengene foran klebersteinsbuene i museets søndre fløy stammer fra denne tiden. Hagen med det store veksthuset fra år 1900 ble fredet i 2013. Veksthuset var en gave fra konsul Conrad Mohr og var for mange nå eldre bergensere stedet der man i barndommen kunne se ekte sydfrukter som bananer vokse i veksthusets dampende «jungel».

Inne i musehagen står en byste av Bergenslegen og forskeren Armauer Hansen som i 1873 oppdaget at spedalskhet var en smittsom sykdom og skyldtes en bakterie. Dette var første gangen i historien at en sykdomsfremkallende bakterie ble påvist og er den største hendelsen i norsk legevitenskaps historie. Bergen var et sentrum i forskningen på denne fryktelige sykdommen. Mens spedalskhet på 1800-tallet stort sett var forsvunnet ellers i Europa, var den fortsatt en svøpe i kystområdene på Vestlandet og lengre nord. Hansens oppdagelse førte til at Norge innførte lover som skulle hindre smittespredning, lover som senere ble et forbilde for andre land. Ett eksempel er Japan. Den siste norske spedalske døde så sent som i 2002. Et annet navn på spedalskhet, eller lepra, er Hansens sykdom. Ingen annen norsk person er gjengitt på så mange frimerker rundt i verden som ham. Etter Armauer Hansens død i 1912 ble urnen med hans aske plassert under sokkelen til bysten i Musehagen.

Den vakre hagen med sine eksotiske planter og trær er et yndet sted å være for studenter og andre på solfylte dager. De færreste besøkende er klar over at området der museet og hagen i dag ligger, på folkemunne tidligere ble kalt Rakkerhaugen. Rakker (nattmann) var et lavstatusyrke som utførte renovasjonsarbeid og i tillegg var bøddelens medhjelper. Rakkerhaugen var et av Bergens rettersteder frem til 1803. Da ble Anders Lysne som den siste halshugget her. Han var idømt til livsstraff som det het den gangen, fordi han protesterte mot at lærdølene skulle avtjene militærtjeneste. Resten av århundret tok skarpretteren med seg øksen og de dødsdømte til det gamle retterstedet på Nordnes når forbrytere skulle henrettes.

Den aller siste var den drapsdømte Jacob Wallin som den 25. januar 1876 i full offentlighet måtte bestige skafottet som var reist på den gamle lekeplassen (!) på Nordnes.

Historisk museum

På vestsiden av den botaniske hagen ligger bygningen til universitetsmuseets kulturhistoriske samlinger innen arkeologi, kulturhistorie, kunsthistorie og etnografi. På disse områdene eier museet en av landets største samlinger. I dagligtale kalles bygningen gjerne for Historisk museum. Huset har et ruvende tårn, men virker ellers litt bortgjemt for omgivelsene. Det er synd fordi det er et storslagent bygg. Professor Per Jonas Nordhagen kaller bygget med sine gedigne materialer og fremragende håndverk, for et av Nordens vakreste museumsbygg både utvendig og innvendig. Arkitekt Egill Reimers (1878-1946) tegnet bygget i samarbeid med arkeologen Haakon Shetelig og kunsthistorikeren Einar Lexow. Museet som sto ferdig i 1927 ligner et slott, men er svært praktisk innredet slik at det først nå (2025) har vært nødvendig å ombygge det. Museets samlinger av gammel kirkekunst er enestående også i internasjonal sammenheng.

Fra Langes gate svinger trikken inn i Olaf Ryes vei som er oppkalt etter generalmajor Olaf Rye (1791 – 1849). Rye var en av heltene i den første dansk-tyske krig (1848 – 1851) om makten i hertugdømmene Slesvig og Holsten. Han falt i slaget ved Fredericia. I likhet med generalmajor Friderich Adolph Schleppegrell som falt ved Flensburg og oberst Hans Helgesen, var Rye født i Norge, men valgte å bli i dansk tjeneste etter 1814. «De tre norske Grane» som offiserene ble kalt, ble for sin innsats i denne bitre krigen, alle helteskikkelser både i Danmark og Norge. Før Rye forlot Norge satte han også uoffisiell verdensrekord i skihopp.

Trikken kjører deretter opp langs Universitetets studentsenter og krysser Parkveien. Parkveien er kanskje byens mest særpregede gateløp. Navnet har den etter den vakre Nygårdsparken som den munner ut i. Nygårdsparken er Bergens «Central Park» og ble dannet som et privat parkselskap i 1880. Aksjonærene fikk forrentet sine innskudd ved at selskapet solgte tomter i parkens randområder. Parken med sin beplantning og svanedammer glir nærmest umerkelig over i bebyggelsen i Parkveien. På vestsiden av gaten står fortsatt Villaveien 9, et av byens største og flotteste bygg i nyrenessanse. De øvrige gamle villaene her ble revet for å gi plass til Studentsenteret. Øst for gaten er bevart Bergens beste eksempler på en husrekke med store patrisierleiligheter fra 1880-tallet. Bygningene har nærmest en symbolsk liten forhage som nok var ment å gi assosiasjoner til livet på landet. De rikt dekorerte fasadene har murte verandaer, ikke opphengte støpejernsaltaner som ellers var begynt å bli vanlig på denne tiden. Arkitektene med Schak-Bull i spissen, var inspirert av ulike historiske stiler og i bygningene sporer man f.eks. både klassisisme og nyrenessanse. Gateløpet er enestående i Norge og minner om victorianske miljøer på Londons vestkant.

Deretter krysser vi Villaveien som bærer sitt navn med rette. Bygningene som ligger på rekke og rad er storslåtte villaer både i mur og tre fra slutten av 1800-tallet. De er høydepunkter i Bergens overklassearkitektur. Flere av dem er i dag overtatt av Universitetet. Noen av villaene er tegnet av arkitekt Schak Bull. I området finner vi også Menneskerettighetenes Plass med Raftostiftelsen som er oppkalt av professoren og menneskerettighetsaktivisten Thorolf Rafto. Til hans minne utdeles årlig den prestisjefylte Raftoprisen til personer fra verdens utsatte områder som kjemper for menneskerettigheter og demokrati. Flere av prisvinnerne har senere mottatt Nobels fredspris.

Møhlenpris – Jugendbyen – Bergens første drabantby.

Ved Villaveien passerer vi toppen av Olaf Ryes vei og kjører ned mot Møhlenpris.

Bydelen er oppkalt etter tyskeren Jørgen Thormøhlen (1640 – 1709) fra Hamburg. Han tok borgerskap i Bergen i 1664 og slo seg opp som gründer, storkjøpmann, skipsreder og industribygger. I 1695 fikk han tillatelse av kongen til å utstede de første pengesedlene i Danmark/Norge. Her i bydelen som senere fikk hans navn, anla han reperbane, såpekokeri, saltverk og trankokeri. Senere gikk det dårlig med ham. Etter den store bybrannen i 1702 var han langt på vei konkurs og reiste til København. Han var insolvent da han døde i 1709.

Mot nord går Møhlenpris over i Dokken og Jekteviken, et tidligere landlig område med Bredalsgården som viktigste grunneier. Navnet Dokken stammer antagelig fra at området var opplagsplass i seilskutetiden og at det også ble bygget skip her. I 1908 ble byens gassverk flyttet hit fra området der Jernbanestasjonen ligger i dag. I mellomkrigstiden ble Dokkeskjærkaien anlagt. I dag er Dokken preget av etterkrigstidens boligblokker og den store containerhavnen. Men fortsatt står det noen store villaer fra en svunnen tid i dette området. For eksempel Gassverkets gamle administrasjonsbygning i Jekteviksbakken 6 som i dag er moské. Huset var opprinnelig hovedbygningen til et bergensk lyststed som lå her.

Det moderne Møhlenpris begynte å vokse frem på slutten av 18. hundretallet og ble nærmest et eget samfunn med store industriarbeidsplasser som Mjellem og Karlsens mekaniske verksted og nye boligkvarterer med leiligheter for både mindre bemidlede og rike. I samme område ble det reist bygg med enkle boliger for arbeidere og lavere funksjonærer eksemplifisert med «Trikkebyen», og mer påkostede leiligheter for bedrestilte i Welhavensgate. Bydelen har overlevd både brutal sanering som da Puddefjordsbroen ble utvidet og nedleggelsen av industri- og verkstedsbedriftene. Omtrent 160 leiligheter ble sanert for å skaffe plass til det nye Møhlenpriskrysset. Like fullt fremstår i dag bydelen som et attraktivt boområde med kafeer og særpreget atmosfære. Det er bygget en gangbro som setter Møhlenpris i forbindelse med de nye og moderne boligområdene og kontorblokkene som har vokst frem på de gamle industritomtene i Solheimsviken og under Løvstakken vest for Damsgårdssundet.

Nederst i Olaf Ryes vei passerer trikken Hulen, Bergensstudentenes klubb som åpnet i 1969 i det store tilfluktsrommet som Sivilforsvaret hadde anlagt her. Noen pustet sikkert lettet over at 1968-generasjonens radikale studenter fikk dette aktivitetssenteret. De håpet vel at studentene i ledige stunder ville utfolde seg der istedenfor å løpe rundt i gatene og kreve revolusjon. Det var ikke uten grunn at Nygårdshøyden på denne tiden på folkemunne gikk under navnet «Leninhøyden».

Etter en krapp sving til høyre er vi i Wolffsgate som har fått navn etter dikterpresten fra Snåsa, Simon Olaus Wolff (1796 – 1859), som særlig er kjent for diktene «Hvor herligt er mit Fødeland» og «Nordhavet». Ved siden av Wolffsgate ligger Møhlenpris idrettsplass. Da denne åpnet i 1899 var den Bergens første moderne idrettsarena. Møhlenpris lekeplass som den ble kalt, var lenge Bergens stadion for fotballkamper og andre sportsarrangementer. Om vinteren ble det arrangert skøyteløp. Her satte i februar 1940 Aage Johansen uoffisiell verdensrekord på 5000 meter med tiden 8.14,8. En tid som sier mye om hvordan skøytesporten har utviklet seg siden. Når termometeret om vinteren krøp under 0 grader, ble plassen islagt og åpnet for alle som ville gå på skøyter. Eldre bergensere minnes med glede den gode stemningen og det sosiale livet på denne skøytearenaen.

I den lyse årstid valfartet både barn og voksne til den årlige Brannvesenets dag med demonstrasjon av slukningsmateriell, hopping i brannseil og bruk av branntau fra toppen av den høyeste stigebilen. Det hele ble avrundet med slukking av brann i et lite hus som var oppført for anledningen.

Gjennom 40 år ble lynturneringene i fotball holdt «Møllaren» som banen het på folkemunne. Lynturneringene i helgene med sine korte omganger innledet fotballsesongen i Bergen og foregikk i slutten av mars eller i begynnelsen av april.

Deretter svinger trikken inn i Thormøhlens gate langs Møhlenpris skole som sto ferdig i 1912. Lenger nede i denne gaten lå tidligere det travle Mjellem og Karlsens mekaniske verksted. En av de gamle hallene til skipsverftet huser i dag det nye Cornerteateret som er et samlingspunkt for den frie scenekunst i Bergen. Skipsverftet grenset opp til Marineholmen der Sjøforsvaret på Vestlandet holdt til fra 1818 til marinebasen Haakonsvern ble tatt i bruk i 1962. På området ligger i dag bl.a. VilVite senteret som er et populærvitenskapelig opplevelses- og læringssenter for teknologi, naturvitenskap og realfag. Her finner vi også Bergens grunnlovsmonument som ble avduket ved 200 årsmarkeringen for Norges grunnlov i 2014. Monumentet står på Christian Frederiks plass navngitt etter den danske prinsen som ble valgt til Norges konge på Eidsvold i 1814 og som har mye av æren for at Sverige ved konvensjonen i Moss aksepterte at Norge fikk beholde sin nye grunnlov i union med Sverige.

I 1913 flyttet sporveien inn i den nye Møhlenpris vognhall som forble trikkens hoveddepot helt frem til nedleggelsen nyttårsaften 1965, Hallen er bygd i mur og utførende arkitekt var Schak Bull (1858 – 1956). Bygget er et unikt eksempel på at man den gangen ikke bare tenkte funksjonelt og praktisk. Innvendig virker den enorm. Utvendig kan den ved første blikk virke mer beskjeden. Studerer man den nærmere oppdager man de fine detaljene. Det estetiske ble vektlagt selv i en vognhall og verkstedsbygg. Hallen som er prydet med tre tårn med spir og kobbertak fremstår nærmest som en katedral for fremskrittet og den nye teknologiske tidsalder representert med elektrisiteten og sporvognene. Hallen som er i jugendstil ble et landemerke på Møhlenpris som har mange bygninger fra denne stilepoken. Arkitekten Schak Bull var en bergensk representant for jugendstilen. Trikkehallen ble fredet av Riksantikvaren i 1994.

Hallen rommer i dag Bergen tekniske museum som er en frivillig sammenslutning av ulike foreninger som oppbevarer sine samlinger i bygget. Bergens Elektriske Sporvei fører byggets tradisjoner videre ved å stille ut sine sporvogner, trolleybusser og annet materiale.

Bergenstrikkens vekst og fall

Bergen fikk som nevnt tidlig elektrisk sporvei. Den 28. juni 1895 ble planene godkjent av bystyret. Driften av den nye sporveien ble overlatt til Aktieselskabet Bergens Elektriske Sporvei som ble stiftet i 1895 i Berlin. Aksjemajoriteten var eid av det tyske firmaet Union Elektricitäts Gesellschaft (UEG) som også bygget anlegget. Høsten året etter startet anleggsarbeidet og allerede den 29. juni 1897 åpnet driften. Kontrasten til dagens langtrukne planleggingsprosesser for lignende anlegg er enorm. Sporvidden var 1435 mm, det såkalte normalsporet som i dag også benyttes på alle Jernbanerverkets linjer i Norge. Sporvidden har sin opprinnelse tilbake til 1825 da den britiske ingeniøren og lokomotivkonstruktøren George Stephenson standardiserte denne sporvidden ved alle sine jernbaneanlegg. Den er den mest utbredte i verden både for jernbaner og sporveier.

Det var en del omlegginger av linjene de første årene, men etter hvert utkrystalliserte det seg fire linjer. Linje 1 som gikk fra Minde til Sandviken, Linje 2 fra Engen til Fridalen, Linje 3 fra Møhlenpris til Dreggsallmenningen og linje 4 fra Sentrum til Nordnes. I 1917 gikk sporveien over i norsk eie ved at skipsreder Haakon Wallem kjøpte de tyske aksjene. Året etter overtok Bergen Kommune anlegg og drift.

Trikken i Bergen fikk aldri det fotfestet som sporveiene i Oslo og Trondheim hadde. Allerede rundt 1930 hadde linjenettet nådd sin maksimale utstrekning og ingen nye linjer ble bygget. De siste nye vognanskaffelsene ble gjort i 1947. Trikken i Bergen fikk på 1920-tallet en utfordrer i omnibussen, eller bussen som den senere ble kalt. Så tidlig som i 1928 begynte det politiske miljøet å snakke om trolleybussdrift som et alternativ til sporveisdriften.

Inntil videre holdt trikken stand, men det ble ikke bygget nye linjer utover mindre utvidelser av det eksisterende nettet. Da andre verdenskrig brøt ut fikk trikken en enorm trafikkvekst. Olje, bensin og gummidekk ble mangelvare og den elektriske trikken ble nesten enerådende i den lokale kollektivtrafikken. Bergens Sporvei led i hele sin eksistens av mangel på vognhallplasser. På 1930 tallet ble en del eldre vogner utrangert, noe som nå straffet seg. Nytt materiell var umulig å få bestilt. Fra Oslo Sporveier overtok man i 1941 en vogn fra 1909, den såkalte «Osloprinsessen». I 1944 måtte Sporveien sende tre motorvogner og en tilhenger til Tyskland. Vognmangelen ble nå akutt og linje 4 til Nordnes over Klosteret ble innstilt og aldri satt i drift igjen

Linje 3 Møhlenpristrikken ble nedlagt i 1950 og erstattet av en trolleybusslinje som nå også er nedlagt. Den gikk via Nøstet og fortsatte til Mulen. Vognhallen på Møhlenpris hadde da bare forbindelse til sporveisnettet via et spor til Florida. Fortsatt ville imidlertid sporveiens ledelse satse på trikk ved å forlenge linje 1 og 2 i begge retninger, men det ble med tanken. I desember 1957 ble linje 2 omlagt til trolleybuss. I 1959 avga den bredt sammensatte sporveiskomiteen i Bergen sin innstilling som konkluderte med å avvikle sporveisdriften. Høsten 1960 vedtok Stortinget å oppheve bilrasjoneringen fra krigens dager og politikerne konsentrerte seg mer og mer om å legge forholdene til rette for personlig transport med egen bil. Året etter ble linje 1 avkortet ved at strekningen fra Sentrum til Sandviken ble nedlagt. Nyttårsaften 1965 var det slutt og driften på strekningen Engen til Minde ble innstilt. Mange mente nok den gangen at det var et fremskritt. Bilen var fremtiden og trikken var i veien for denne utviklingen.

Holdningen om at gummihjul skulle erstatte skinner og stålhjul rammet ikke bare trikken. I 1965 ble også jernbanens lokaltrafikk på strekningen Bergen til Nesttun innstilt. En del år senere ble skinnene på strekningen fjernet.

Bybanen

Selv om den gamle bytrikken var borte, blusset snart diskusjonen om fortsatt skinnegående kollektivtrafikk opp igjen. I årene som fulgte etter nedleggelsen av trikken kom det flere forslag om skinnegående forstadsbaner på bordet. Etter opprivende politiske strider ble det til slutt vedtatt å bygge en bybane sydover til Nesttun fra Bergen sentrum. Anlegget startet i 2008 og første strekningen frem til Nesttun ble åpnet av Hennes Majestet Dronningen i 2010. Bybanen er i motsetning til den gamle bytrikken en forstadssporvei på egen trasé, men fra Byparken til Wergeland går den for det meste i egne prioriterte gater. Mange av disse gatene frem til Wergeland ble tidligere trafikkert av den gamle sporvognslinje 1. I 2022 åpnet linje 2 til Fyllingsdalen.

Bergens elektriske sporvei og museumstrikken.

Etter nedleggelsen ble alt det gamle materiellet med unntak av vogn nr 10 fra 1897 hugget opp. I 1994 ble foreningen Bergens Elektriske Sporvei (BES) dannet for å forsøke å få i stand museumsdrift med trikk på Møhlenpris. Vogn nr. 10 var blant annet satt i stand ved hjelp av midler fra studenter ved Norges handelshøyskole (NHH). Arbeidet ble utført av Bergen Sporvei som nå var blitt et rent busselskap. For å forsterke vognparken ble det i 1996 anskaffet tre motorvogner og tre tilhengere fra Øst-Berlin for 1 DMark pr. stk. En motorvogn fra 1913, nr. 47, med stor ytre likhet med de gamle Bergenstrikkene ble hentet over fra Oslo. Fra Oslo kom også arbeidsvogn nr. 150. Den ble bygget i 1958 på understell og med elektrisk utrustning fra 1913.

Linjen fra Møhlenpris til Engen som BES har fått konsesjon til å drive tok det mange år å fullføre, bl.a. fordi foreningen bare fikk legge skinner når kommunen gravde i gatene. Den viktigste enkeltpersonen i dugnadsarbeidet til å opprette museumslinjen har vært Atle Ingebrigtsen. Han var opprinnelig elektroingeniør for trolleybussdriften til Bergen Sporvei. Senere gikk han over i en tilsvarende stilling ved Bybanen A/S.

For å sikre eiendomsretten til vogn nr 10 og det øvrige vognmateriellet er det opprettet en stiftelse som bærer navnet Stiftelsen Bergens Elektriske Sporvei.

Kilder

• Aspenberg, Nils Carl. Fra Minde til Sandviken: historien om trikkene i Bergen – Oslo, 1996. – 146 s.
• Fossen, Anders Bjarne. Herren til Møhlenpris : «Saa stor var min Lycke, saa dyb er min Sorg» Om: Jørgen Thormøhlen -[Erdal], 2003. – 217 s.
• Leif Chr. Pedersen,Johanna Bugge Olsen, Per Slinde. Femti år på sporet : Bergens sporvei 1897-1947. – Bergen, 1947. – 63 s. : ill.
• Gjesdal, Carl O. Byuniversitetet på berget: flanerende ferd fra Florida til Dragefjellet – Bergen, 1982. – 201 s.
• Hartvedt, Gunnar Hagen. Bergen byleksikon – 2. utg. – Oslo, 2008. -525 s.
• Nordhagen, Per Jonas. På universitetets grunn: Nygårdshøydens arkitekturhistorie 1860-2000 – Bergen, 2004. – 208 s.
• Rue, Mai Linn. Møhlenpris – i klemmme mellom harde og myke verdier: en studie av planlegging og medvirkning i sentrum bydel – Bergen, 1998. – V, 132 s. : ill. Hovedoppgave i geografi – Universitetet i Bergen, 1998 II.
• Tschudi-Madsen, Stephan. Et jubileumsønske for Bergen: Nygårdshøydens fortid og fremtid – Bergen, 1970. – 30 s.
• Tveitnes, Åse. Bli kjent med universitetet: bygninger – Bergen, 2011. – 132 s.
• Øfstegaard, Egil. Fra beitemark til universitet: Nygårdshøyden i Bergen – Bergen, 1976. – 31 s.